Mange er dypt misfornøyd med Norges skolepolitikk, spesielt avgrenset til karaktersystemet. Barna i samfunnet vårt blir oppdratt inn i en hverdag hvor tall definerer hvor godt de duger til noe. Med lik vekting avgjør dine faglige karakterer i stor grad hva du skal få lov til å gjøre med livet ditt. For mange gjennomsyrer disse tallene fokuset rundt det å lære. Det er fullt forståelig og normalt at man tilpasser seg hvordan samfunnet fungerer i praksis. Problemet oppstår når det blir viktigere å få faglig toppkarakter enn personlig karakter (les: særpreg). For ikke å snakke om forvirringen som oppstår når lærerne dine er uenige om karakterenes viktighet.
Min personlige erfaring
Det startet på barneskolen
For mitt vedkommende sitter første møte med karaktersystemet friskt i minnet. Jeg brukte mine fleste år på barneskolen til å forberede meg så godt jeg kunne på å jage etter de gode karakterene. Vi snakket mye om karakter på skolen, og jeg husker at jeg hadde en følelse av skrekkblandet fryd. Jeg har vært glad i skolen allerede siden første skoledag, og jeg tok dette med karakterer ekstremt på alvor. Jeg gledet meg til å endelig skulle få respons, og kanskje til og med ros, for hva jeg presterte, men jeg var likevel livredd for å ha overvurdert meg selv. Dette mens jeg ennå ikke var stort eldre enn tolv år.
«Jeg var livredd for å ha overvurdert meg selv,
mens jeg ikke var stort eldre enn tolv år»
Skrekken forsvant imidlertid raskt da karakterene begynte å komme fra 8.klasse. Jeg fikk rett og slett smaken på toppkarakterene, og digget det siden jeg presterte godt uten egentlig så mye slit. Jeg forstod raskt at jeg var en typisk boknerd med god hukommelse og refleksjonsevne, noe som har vært helt perfekte ressurser i skoleårenes løp. Jeg har enkelt og greit passet godt inn i karaktersystemet, fordi jeg har evnet å mestre alle fag jeg har hatt på en tilfredsstillende måte. Jeg har aldri i løpet av mine 17 år på skolebenken fått en karakter som har ligget under gjennomsnittskarakteren, og det har jeg særdeles blandede tanker om.
«Jeg har aldri fått en karakter under gjennomsnittet…
Det har jeg særdeles blandede tanker om.»
Både fornøyd og forbannet
Jeg var kjempefornøyd da jeg gikk ut av videregående, og visste at jeg hadde karakterer gode nok til å komme inn på alle de studieretningene jeg hadde sett meg ut. Samtidig ble jeg i løpet av de tre årene veldig bevisst på at jeg ikke syntes noe særlig om systemet, fordi jeg ikke forstod logikken i det. Jeg forstod ikke hvorfor jeg var nødt til å lære meg matte og naturfag når fagene ikke interesserte meg overhodet. Samtidig merket jeg frustrasjon på vegne av de som fikk drømmene sine gruslagt grunnet fag de ikke mestret – fag som ikke stod i noen sammenheng med det de interesserte seg for.
Man hører om disse tilfellene overalt, hele tiden. Skoleelever er fortvilte fordi gymmen ødelegger drømmen om å studere medisin. Jeg kan godt se fordelen av at en lege er i god fysisk form, men det får da være grenser.
Karakterene var visst ikke så viktige likevel
Det som ble min historie var at jeg søkte, og kom inn, på statsvitenskap på Universitetet i Oslo. Når jeg ser tilbake i dag, er min eneste forklaring på dette valget at jeg visste det ville bli mye lesing og krevende eksamener. Mye lesning og krevende eksamener for meg betyr bare at det er enda artigere å få en A.
Heldigvis klarte jeg å komme til fornuften allerede andre semester. Jeg var på studietur, og fikk øynene opp for jobben som utføres av kommunikasjonsarbeidere. Den turen fikk meg til å innse hva jeg hadde lyst til å holde på med.
Hele mitt liv har jeg hatt en holdning til at karakterer skal tas på alvor. Karakterer forteller andre hva du besitter av kunnskap og evner (dette er selvfølgelig åpent for diskusjon). Det betyr også på den annen side at forholdet mitt til privatskole uten inntak basert på karakterer har vært anstrengt. Da jeg søkte høyere utdanning første gang hadde jeg ikke én privat institusjon på listen over alternativer.
«Jeg tok heldigvis til fornuften, og søkte på privatskole.»
Det satt dermed langt inne da det gikk opp for meg at det perfekte studiet ble tilbudt på privat høyskole. Jeg syntes rett og slett det brøt litt med mine etablerte verdier, skal jeg være helt ærlig.
I dag har jeg en helt annen oppfatning. De fordommene jeg hadde mot private høyskoler var kun et resultat av skolesystemets konstante fokus på karakterer. Det gjennomsyret meg, som det sikkert gjør med mange andre også.
Høyskolen Kristiania er det mest suksessfulle valget jeg noengang har tatt
Jeg studerer nå PR- og samfunnspåvirkning ved Høyskolen Kristiania. Skolen har fått meg til å se kunnskap og læring på helt nye måter. For min del var det en ren følelse av lykke å endelig få lov til å konsentrere meg om de fagretningene jeg interesserer meg for, uavbrutt fra andre fag som kjemper om oppmerksomheten.
Det var ikke noe karakterkrav for å komme inn på studiet, og resultatet av det er at man får engasjerte medstudenter som gleder seg til å komme på skolen. Det er ikke alltid slik at de som har det høyeste snittet automatisk egner seg best på enhver studieretning. Jeg holdt på å bli en av dem selv, en av de som studerer noe «vanskelig», bare fordi man har forutsetninger til å faktisk komme seg greit gjennom det. Jeg hadde aldri i verden blitt noen god statsviter, selv om karakterene mine kunne gitt uttrykk for noe annet.
Hvor viktige er karakterer?
Fokus på karakterer de tre første semestrene
Vi får karakterer på Høyskolen Kristiania også, selv om vi ikke trenger toppkarakterer for å komme inn. Jeg må innrømme at jeg dro med meg jaget etter toppkarakterene inn på dette studiet også. Vi har mange forskjellige forelesere å forholde oss til, og det kan synes som om de vekter viktigheten av gode karakterer ulikt også.
For min del har det vært hard og brutal jobbing i 1,5 år. Det kreves mer av meg som student nå enn da jeg gikk på universitetet. Jeg har mer faglig frihet, men mye større ansvar for egen læring og utvikling. Eksamenene stiller høye krav til refleksjonsnivå og evne til å forstå sammenhenger i omgivelsene, så vi er nødt til å følge med. Vi er nødt til å bygge nettverk og dra nytte av dette i skolesammenheng. Det holder ikke å pugge en bok, gjøre seg opp noen halvgode kritiske tanker, og skrive det man husker på et papir før jernteppet tar deg. Med eksamener utformet som for eksempel et case, blir man i større grad vurdert slik man faktisk ville blitt vurdert i en reell arbeidssituasjon, i den virkelige verden.
«Eksamenene er utformet slik at vi blir vurdert på tilnærmet
samme måte som vi ville blitt i en reell arbeidssituasjon.»
Fordi jeg fikk en følelse av at vurderingsformene på dette studiet var såpass solide, har jeg fortsatt å ha et godt forhold til karakterene. Det hadde jeg helt til jeg valgte fordypningsfaget digital markedsføring.
Jeg ble så frustrert!
Allerede i starten av denne vårens semester begynte maset. Maset om at karakterer ikke var så viktig, at det å fungere på arbeidsplassen trumfer toppkarakterene dine når som helst.
Det er en ærlig sak det. Det er sikkert mye rett i dette også.
Det som gjorde meg så frustrert, og som faktisk førte til at jeg mislikte faget sterkt de første månedene, var at jeg fikk A på første eksamen. Det er et krevende emne jeg tar dette semesteret, og «kun de med best resultater fra første året kommer inn». Derfor ble jeg så lykkelig at jeg skalv i lang tid etterpå da jeg innså at jeg hadde forstått det det var forventet at jeg skulle forstå.
Da jeg kom tilbake var det ikke noe ros å få til de som hadde gjort en særdeles god innsats. Det jeg ble møtt med var en foreleser som (subjektivt tolket) hyllet C-studentene, fordi disse var best rustet til et godt arbeidsliv. Jeg ble frustrert og lei meg fordi jeg selv kombinerte studier og jobb, og lyktes på begge områder. Å få høre at det egentlig var unødvendig at jeg hadde fått den A-en førte til at jeg stakk gråtende hjem fra skolen. Her hadde jeg jobbet «ræva av meg» for å lære mest mulig og vokse mest mulig både faglig og personlig på en gang, også fikk jeg høre at det egentlig ikke var så vanlig.
Det må være rom for de som kan og ønsker å gjøre begge deler
Det kommer til å bli forvirrende og slitsomt for nåværende og fremtidige studenter om de må befinne seg i en drakamp om hva som er viktigst av karakterer og «arbeidsevne». Det må være rom for at både karakterer og «faktiske evner» kan leve side om side i balansert harmoni.
Jeg liker karakterer!
Karakterer er helt konge det, om man bare tar seg bryet med å gjøre det riktig. Gode karakterer burde være en motivasjon gjennom å faktisk gjenspeile hvor godt rustet du er for yrket du ønsker deg.
Karakterer funker når de faktisk reflekterer hva du kan! Forutsetningen må jo da være at vurderingene av hva du kan foregår på riktig måte. Om man skal få karakterer kun basert på prøver slik de foregår i den norske skolen, vil det i beste fall bare fungere som en prediksjon av dine evner, og gjerne en dårlig prediksjon også.
Så hvorfor er systemet slik det er?
Dette finnes det nok mange både gode og mindre gode svar på. Spørsmål som dette befinner seg utenfor hva jeg føler jeg kan reflektere rundt. Det eneste jeg tenker, er at jeg gjennom årene har hørt forklaringer jeg ikke helt synes holder mål. Eksempler på det jeg føler går igjen er:
«Barna skal teste ut alle fag fordi de umulig kan vite hva de vil jobbe med»
Dette er en vanskelig en. Jeg vet jo selv at jeg har endret retning mye senere i livet enn i ungdomsskolealder. Likevel tror jeg det må finnes bedre løsninger der ute. Man gjør seg som regel opp en tanke om hva man liker og hva man kunne tenke seg å jobbe med allerede i ung alder, gjerne etterhvert som man finner ut hvilke fag man liker best. Er det likevel nødvendig at man ALLE må ha SAMME fag i hele 10 år, i tillegg til mange fellesfag og begrensede valgmuligheter i 3 år. Er det en god løsning for å hjelpe barn og unge med å stake seg ut en retning i livet? Og er det for eksempel hensiktsmessig at man regner dette karaktersnittet på akkurat samme måte til alle opptak til offentlig høyere utdanning? Er det egentlig noe poeng i at gymmen teller like mye som valgfaget i rettslære om man søker rettsvitenskap?
Det finnes ingen gode alternativer
Det finnes alltid bedre måter å gjøre alt på. Det er en grunn til at Norge ikke havner på toppen av de landene med best skolesystem i verden. Det må finnes et bedre skolesystem enn det standardiserte. For hva godt får vi som samfunn ut av en holdning som dette:
Jeg er ikke politiker, og jeg vet at dette er et tema det diskuteres fram og tilbake om, så dette er ikke et innlegg som beskylder noen for ikke å gjøre jobben sin.
Men jeg er student, og jeg kommer til å bli frustrert om mitt fokus på gode karakterer var forgjeves.
Jeg er heldigvis såpass klar over verdien av egen læring, at jeg trøster meg godt med at jeg faktisk lærer noe ved å jobbe bittelitt mer enn minstekravet.
«Det jeg lærer av å skrive meg til en A istedenfor en C
vil jeg faktisk mene og tro gir meg kunnskap jeg kan omsette til godt arbeid i yrkeslivet.»
PR-professor Peggy Brønn sa det ganske bra til Kampanje.no for to år siden:
«Å si at karakterer ikke teller er hodeløst. Du må forstå faget, og den eneste måten man vet om du har gjort det er nettopp gode karakterer. Andre holdninger er med på å latterliggjøre karakterer, som rett og slett er dårlig gjort.» – Peggy Brønn
Jeg vil gjerne høre andre studenters, og arbeidsgiveres, synspunkter på karakterer. Legg igjen en kommentar med dine tanker!
/ Annsofi Klevfoss