Jeg har fått i skoleoppgave å skrive et innlegg om et problem jeg ønsker å løse. Bloggoppgaven er inspirert av Jaime Casap (Chief Education Evangelist i Google) sitt utsagn om at man må slutte å spørre ungdom hva de ønsker å bli når de blir store. Med de samfunnsendringene vi observerer rundt oss, og som vi kommer til å være vitne til fremover, blir det mer relevant å stille spørsmålet:
“Hvilket problem ønsker du å løse når du blir stor?”
I nokså nær fremtid vil vi i større grad bli nødt til å skape våre egne jobber. Min generasjon vil ikke bli arbeidstakere og ansatte slik folk var i industrisamfunnet. Vi vil være nødt til å finne jobber som for eksempel kunstig intelligens ikke kan gjøre bedre og billigere enn oss, og vi må sørge for å finne problemer som trenger å bli løst av oss. Så hvilket problem ønsker jeg å løse når jeg skal ut i arbeidslivet?
Refleksjon rundt oppgaven
Jeg synes dette er en både vanskelig og frustrerende oppgave å besvare. Det er vanskelig fordi jeg aldri har tenkt over mitt valg av “karriereretning” på denne måten tidligere, og frustrerende fordi jeg verken vet hvor jeg skal starte eller avslutte.
Hvordan skal jeg i det hele tatt definere begrepet “problem” til bruk i innlegget mitt? Jeg føler ordet “problem” benyttes så vidt, det er et ord vi skyter fra oss som en løs kanon til en hver tid noe ikke går totalt på skinner.
For eksempel anser jeg det som et problem at ikke alle barn i verden har like gode utdanningsmuligheter, noe jeg kan tenke meg de fleste er enige med meg i. Jeg vil også bruke ordet problem for å beskrive den psykiske helsen til norsk ungdom som det stadig blir dårligere stilt med i dette prestasjonssamfunnet vi lever i.
Derimot bruker jeg ordet til langt mindre viktige ting også. Jeg anser det for eksempel som et problem at folk ikke evner å etterleve reglene for hvor man står og går i rulletrapper, for ikke å snakke om hvor stort problem jeg synes særskrivingsfeil er.
Noen problemer er større og mer omfattende enn andre, og det er disse problemene det er viktig for verdenssamfunnet at det blir funnet en løsning på. Det er viktigere at alle i verden har tilgang på vann, enn at jeg alltid har en god hårdag, men jeg alene kan ikke sørge for at verdens vannressurser fordeles rettferdig.
Et problem jeg skulle ønske blir løst, eller som jeg selv kan løse?
Jeg synes det er viktig å skille mellom problemer man ønsker skulle vært løst, og problemer man selv ønsker å løse. Jeg må være realist, og vurdere hvilket problem jeg med mine ferdigheter og ressurser faktisk kan bidra til å løse.
De fleste har nok et ønske om å løse store problemer som at det er krig i verden og at folk fremdeles dør av årsaker som sult og mangel på livsnødvendige goder, eller at det enda ikke finnes en sikker kur mot kreft. Utenom å bidra med små pengebeløp og eventuelt noe frivillig arbeid, er det en relativt stor oppgave man har å begi seg utpå dersom man faktisk skal løse problemer i denne skalaen.
Jeg er en PR-student som spesialiserer seg i digital markedsføring, og jeg har innsikt nok til å skjønne at det ikke akkurat er beste utgangspunkt for å utvikle en kur for kreft, eller overvinne underernæring i verden en gang for alle. Jeg vet uansett at jeg har valgt riktig studieretning, selv om jeg nødvendigvis ikke vil være i stand til å selv løse alle problemer jeg helst skulle sett at var løst. Jeg vet det fordi jeg hver eneste dag står opp og gleder meg til å absorbere kunnskap fra fagfeltet. Faktisk så tror jeg man må ta utgangspunkt i de interessene og styrkene man selv har, for å klare og gjøre seg opp en formening om hvilke problemer som vil være aktuelle å løse. Man kan ønske og drømme så mye man vil, men skal man løse et problem må man ha ressursene på plass for å faktisk få jobben gjort.
Mine styrker og interesser
Så hva er mine styrker? Hvilke ressurser besitter jeg som kan løse problemer i fremtiden? Jeg har alltid fått høre at jeg er kreativ, og uten at kreativitetsbegrepet er blitt konkretisert noe særlig, har jeg ansett meg som en kreativ person. Jeg har i størsteparten av mine leveår lekt meg med, og jobbet med, musikk. Jeg har alltid likt å skape stemninger, historier og følelser, og formidling har jeg etterhvert forstått er en av mine absolutt sterkere sider.
Kan jeg bruke denne formidlingsevnen jeg er tildelt,
og som jeg har finpusset over mange år, på noe fornuftig?
Jeg har faktisk forsøkt å bidra til å løse et problem tidligere basert på mine personlige styrker, interesser og egne historier. Det hele startet da jeg var femten år og dro fra jenterom og trygge rammer for å prøve lykken i musikkbransjen i Oslo. Den største drømmen min var å leve av å glede folk med musikk, og jeg hadde aldri i min villeste fantasi tatt med i beregningen all drittslenging og overarbeiding jeg skulle oppleve de neste månedene av mitt tenåringsliv. Selv om jeg hadde et solid støtteapparat møtte jeg rett og slett veggen som man sier. Jeg kjente på kroppen hvordan et alt for høyt jag etter å lykkes, blandet med stadig påminnelse fra omverdenen om hvor hardt du suger, ødelegger all selvtillit du hadde opparbeidet som bekymringsløst barn.
Forsøk på å stoppe digital mobbing
Dette skal ikke være et slikt personlig blogginnlegg om mine oppturer og nedturer i livet. Poenget er at jeg senere forstod at slike opplevelser må være like ille, om ikke enda verre, for de som ikke har det samme støtteapparatet jeg hadde. Det gikk opp for meg at digital mobbing de siste årene har utviklet seg til et relativt stort samfunnsproblem, og jeg er absolutt ikke alene om å ha mottatt destruktive ytringer basert på hat.
Jeg tok en runde med meg selv for å finne ut hvordan jeg, en skolejente og artist, kunne kjempe mot det jeg vil kalle en ukultur. Resultatet ble at jeg skrev en låt om temaet.
Skjermbilde fra henholdsvis Brukhue.com og TV2 Nyhetene
Det tok ikke lang tid før låten ble plukket opp av noen av samfunnets største og mest innflytelsesrike aktører, som belyste overfor meg hvor stort problem dette faktisk er. Først ble jeg ambassadør for Telenor sin kampanje ved navn “BrukHue”, sammen med opinionsledere som Tone Damli og Aksel Lund Svindal, i samarbeid med blant annet Medietilsynet og Røde Kors.
BrukHue er en kampanje som når ut til svært mange ungdomsskoleelever over hele landet, og jeg ble vitne til mange grusomme historier den relativt korte perioden jeg gikk ut offentlig med min egen historie og mine budskap til både de som mobber og de som havner i offerrollen.
Kari Traa – Trollfighters (kampanje)
Sommeren 2015 ble jeg med på å ta det hele et steg videre. En av landets sterkeste merkevarer rettet mot kvinner, Kari Traa, inviterte meg til å bidra i en videokampanje for skikkelig girlpower. Vi ble satt sammen en liten gjeng kvinner som på ulike måter har gjort oss bemerket nok til å bli ansett som offentlige personer. Det eneste vi hadde til felles var at vi hadde personlig erfaring med netthets.
Skjermbilder fra Trigger.no og Trollfighters.com
Vi gikk gjennom alle digitale plattformer og trakk frem i lyset igjen noen av de mindre hyggelige meldingene vi hadde fått, før det ble laget trollkarikaturer av vedkommende “nettmobbere”. Rent metaforisk dro vi trollene frem i lyset så de skulle sprekke.
Sammen lanserte vi #NoTrollCanBreakMe, noe som fikk overveldende respons. Kampanjen nådde ut til 10 millioner gjennom pressedekning og 5 millioner gjennom sosiale medier.
Veien inn i PR-verden
Etter denne runden innså jeg at jeg har en god evne til å formidle budskap, og å jobbe strategisk med kommunikasjon på mange ulike måter. På denne tiden studerte jeg statsvitenskap, men den erfaringen jeg fikk med denne måten å jobbe med kommunikasjon på gjorde at jeg hoppet av studiet og søkte meg inn på PR- og samfunnspåvirkning hos Høyskolen Kristiania.
Jeg ønsker å bedre kommunikasjonsflyten
Jaime Casap sier også at man ikke vet hva fremtidens problemer er enda. Derfor blir det vanskelig for min del å peke ut et helt konkret problem jeg skal bruke et liv på å løse. Det nærmeste jeg kommer har jeg resonnert meg frem til de tre semestrene jeg har hatt på PR-studiet. Jeg vet at mange virksomheter sliter med å føre god kommunikasjon både innad i virksomheten og utad mot sine omgivelser. Dette er ganske prekært da kommunikasjon ofte er nøkkelen til at alt annet skal fungere optimalt. Man skal vanskelig klare å få en effektiv og produktiv virksomhet med en god organisasjonskultur dersom kommunikasjonen svikter eller uteblir.
Jeg har vært inne på tanken å både jobbe med intern kommunikasjon for å hjelpe virksomheter til å yte sitt fulle potensial – og dermed kanskje bidra indirekte til at noen større problemer løses – og å jobbe med krisekommunikasjon for å sørge for at kriser håndteres på en strategisk og godt flytende måte, slik at virksomheter kan fortsette sitt arbeid innen normale rutiner så raskt som mulig.
Praksis i Trigger – visjon jeg tar med meg
Jeg jobber for tiden en periode i Trigger AS ved siden av studieløpet. I Trigger er målet å bruke ekte kommunikasjon til å skape et sterkt og varig bånd mellom virksomheter og deres målgrupper. Gjennom å skape engasjement kan man bidra til noe positivt for målgruppen og for samfunnet, og det er slike visjoner jeg selv ønsker å arbeide etter “når jeg blir stor”.
Det var for øvrig Trigger som stod bak Kari Traa kampanjen, og måten de arbeider med kommunikasjon på har resultert i at Trigger er Norges mest prisbelønte PR-byrå.
Som nevnt vet vi ikke hva som kommer til å være fremtidens problemer, om det så er snakk om omfattende miljø- og helseproblemer, eller problemer i markedet, i lokalmiljøet eller innad i virksomheter. Det eneste vi vet er at det kommer til å stilles stadig høyere krav til at man evner kritisk tenkning og samarbeid, og etter min oppfatning vil kommunikasjon spille en viktig rolle her.
Jeg har sett hvordan evnen til å kommunisere faktisk kan bidra til å løse problemer der ute, og jeg vet at det er kommunikasjon jeg kommer til å arbeide med. Det er gjennom kommunikasjon jeg skal løse problemer.
