Roboten og jeg

Det digitale nettsamfunnet
Denne helgen har jeg lest to bøker forfattet av min foreleser Arne Krokan – Nettverksøkonomi (2013) og Det friksjonsfrie samfunn (2015). Disse to bøkene handler i hovedsak om den utviklingen vi opplever hvor vi beveger oss fra industrisamfunnet og over til et digitalt nettsamfunn. Han omtaler dette samfunnet som et friksjonsfritt samfunn hvor markedsstrukturer og kjøpsprosesser er i sterk endring. Vi ser for eksempel økning av kjøp gjennom digitale tjenester – og også kjøp av digitale tjenester – til fordel for tradisjonelle butikkbesøk og fysiske varer. Bøker og musikkprodukter står som klare eksempler på produkter hvor både produksjon, distribusjon, kjøp og bruk er dramatisk endret på relativt kort tid. Kortfattet har dette vært en utvikling hvor produktene går fra å være fysiske til å bli immaterielle digitale tjenester, som man ofte ikke lenger kjøper men heller leier tilgang til – en utvikling som har kostet bransjen mange arbeidsplasser samt stadig synkende omsetning.

Slike endringer i markedet skaper helt nye konkurransesituasjoner og spørsmål rundt hvem som eier hva og hva som er greit å gjøre med de “produktene” man tilsynelatende har eierskap til. Flere og flere immaterielle produkter blir gratis gjennom digitale tjenester, fordi grensekostnaden ved å produsere flere enheter av produktet er tilnærmet eller lik null når man først har skapt produktet første gang, som tilfellet er ved en e-bok eller lydfil. De variable kostnadene vil dermed ofte forsvinne, dersom man ønsker dette, noe som fører til at man som aktør i et slikt marked bare trenger å fokusere på kostnadene forbundet til investeringer og faktisk utvikling av virksomhet i første omgang.

Robotene overtar jobbene våre
Dette har selvfølgelig også ført til at mange arbeidsoppgaver som tidligere har måttet bli utført av mennesker i stor grad faller bort, siden de digitale tjenestene automatiserer kjente prosesser både når det gjelder kjøps- og informasjonssituasjoner. Transaksjonskostnadene til konsumentene reduseres kraftig i denne prosessen, og man har landet på begrepet “prosument” som beskriver en virkelighet der en person både er produsent og konsument av tjenester på samme tid, som tilfellet er ved mange digitale tjenester, spesielt der hvor det finnes ulike feedback-funksjoner.

Noe som er en konsekvens av dette er utviklingen av roboter. Teknologien har kommet så langt at vi allerede en god stund har hatt robotteknologi som har kunnet utføre praktiske arbeidsoppgaver – raskere, lengre og billigere enn menneskelig arbeidskraft. For et år siden skrev manifesttidsskrift.no at robotene kommer og at de i motsetning til oss ikke streiker, og med tall fra SSB kan man forvente at rundt en tredjedel av alle jobbene i Norge automatiseres i løpet av bare litt over ti år. I USA forventer man at så høyt som halvparten av jobbene blir overtatt av robotene.

Hva skal vi jobbe med i framtiden?
Man regner at man de neste ti årene vil være vitne til større teknologiske utviklinger enn man har sett samlet de siste hundre årene. Spørsmålet jeg finner interessant er hva vi mennesker skal arbeide med i framtiden? Er det kun de rent manuelle yrkene som står i fare for å “robotiseres”?

Jeg valgte personlig en utdanningsretning som vil gjøre meg til del av en kunnskapsorganisasjon i stor grad grunnet mye snakk om at evner som empati og kreativitet er egenskaper forbeholdt oss mennesker. Etter å ha lest disse to bøkene over helgen må jeg ærlig talt si jeg er småbekymret igjen (over hvilken tilpasningsevne vi kan være nødt til å måtte ikle oss de neste årene), og ikke minst ekstremt fascinert over hvor lite grenser det tilsynelatende finnes innenfor teknologien.

Én ting er en såkalt “Baxter” som bøkene omtaler som en robot som lærer arbeidsoppgaver gjennom å repetere oppgaver som først utføres av mennesker. Noe annet blir roboter bøkene kaller “Pepper” som er en såkalt humanoid robot som virker sammen med mennesker, som man kan kommunisere med, og som faktisk er utstyrt med en algoritme slik at den evner å kartlegge hvilken emosjonell tilstand vedkommende er i før den tilpasser handlingene sine til denne tilstanden. Man ser altså at det foregår en digitalisering også av kunnskapsarbeid. Begrepet “kunstig intelligens” vil nok få større oppmerksomhet fremover, spesielt siden det allerede er over fem år siden datamaskinen Watson vant over de beste spillerne i Jeopardy, og samme datamaskin hjelper nå helsepersonell med å fatte gode beslutninger og overtar dermed oppgaver fra kunnskapsarbeidere også. Om ikke det skulle være nok skriver Arne Krokan også om hvordan han har opplevd å ikke klare å skille mellom nyhetsartikler skrevet av “roboter” og de som er skrevet av mennesker, særlig når det er snakk om skildring av hendelsesforløp. Slike ting tyder på at vi mennesker nok før eller senere må finne oss helt nye arbeidsoppgaver, og tilpasse oss et etterhvert heldigitalisert samfunnsliv.

Kanskje vil utviklingen føre til at folk er nødt til å ta utdannelser hvor de lærer oppgaver som øker ytelsen til robotene dersom det i det hele tatt vil finnes slike jobber, og eventuelt vil de uten utdannelse ende opp med å hente jobber i den nye delingsøkonomien. Dette er tanker tidligere ytret av Andrew McAfee, forfatter av The Second Machine Age. Skal vi ende opp i et samfunn hvor menneskelige evner generelt ikke brukes til annet enn lufting av hverandres hunder og utleie av hytter og biler som ikke brukes?

Vil utviklingen få negative psykologiske konsekvenser?
Et annet spørsmål som kan være verdt å reflektere over er hvilke psykologiske konsekvenser dette vil få for oss. Vi blir mer og mer opptatt av å dele, noe “delingsøkonomien” også kan stå som eksempel på. Når livet i større grad handler om å dele, og man i tillegg får stadig flere plattformer med store nettverk å dele på, fører det til at grensen for hva man deler av egen privatsfære reduseres betraktelig. I “Mind change” skriver Susan Greenfield (hentet fra Det friksjonsfrie samfunn) om hvordan det fysisk utskilles såkalte lykkehormoner når vi poster budskap på nett og når andre reagerer positivt på dette. Der i mot kan disse lykkehormonene lure oss trill rundt, fordi vi parallelt med denne øyeblikkelige lykkefølelsen faktisk stadig blir mer ulykkelige, rett og slett fordi fokuset på å utvikle en ny digital identitet som ofte er mer attraktiv enn vår virkelige identitet overskygger aktivitetene våre i den virkelige verden. Dette spørsmålet forblir ikke annet enn refleksjoner, men jeg kommer nok til å dykke etter mer litteratur rundt denne problemstillingen. 

/ Annsofi Klevfoss

Kilder:
http://www.manifesttidsskrift.no/robotene-kommer-og-de-streiker-ikke/
Det friksjonsfrie samfunn av Arne Krokan (2015)
Nettverksøkonomi av Arne Krokan (2013)